Empiriske studier av belgiske kulturfenomener: Metodiske problemstillinger

Så sitter jeg her med en liste over 120 ølsorter. Alle er konsumert i løpet av de siste fire månedene, i tilstrekkelig store kvanta til at jeg har kunnet gjøre meg opp en mening om dem.

Nummer 120

I ettertid har enkelte av ølsortene på lista vist seg å være franske eller nederlandske. Dette skaper et metodisk dilemma. Prosjektbeskrivelsen lyder «Empiriske studier av belgiske kulturfenomener», men på den annen side: Jeg handlet i god tro om at de var belgiske da jeg drakk dem. Samtidig kan det senere vise seg at flere av oppføringene på lista ikke kommer fra Belgia.

Jeg har latt alle bli stående. De er – om jeg liker det eller ikke – en del av datainnsamlingsprosessen. Den må dokumenteres. I den grad jeg er klar over at en øl på lista ikke er belgisk, er den markert med en asterisk. Det får være godt nok.

Datainnsamlingen har foregått etter følgende prinsipp: I den grad jeg har umiddelbar tilgang på en øl jeg ikke har drukket før, skal jeg ikke drikke en øl jeg har drukket før. Det har ved flere anledninger satt meg i den situasjonen at jeg må drikke øl som med all sannsynlighet er helt uinteressant, eller til og med ufyselig, på bekostning av velkjent og kanskje til og med kjempegod øl. Slike ofre må man ta.

Den noe tvilsomme æren av å bli nummer 120 tilfalt Affligem Tripel. Den var
helt ålreit.

Her er lista:

Achel Extra Bruin
Achel Tripel
Affligem Tripel

Apaïde Blond

Arend Tripel

Barbar

Bellevue Gueuze

Bellevue Kriek

Boon Kriek

Bourgogne des Flandres

Broeder Jacob

Bruges Blanche

Brugs Tarwelbiel

Brugse Straffe Hendrik Quadrupel

Brugse Straffe Hendrik Tripel

Brugse Tripel

Brugse Zot Blond

Brugse Zot Bruin

Bush

Cantillon Gueze

Chimay Bleu

Chimay Rouge

Chimay Triple

Corsendonk Blond

Corsendonk Bruin

Cuvees des Trolls

De Blauwe Kater

De Koninck

Delirium Tremens

Desperados*

Deugniet

Duivelsbier

Duvel

Duvel Tripel Hop

Floreffe Meilleure

Giesbaargs Muurken

Gildenbier

Gouden Carolus Tripel

Grimbergen Dubbel

Gueuze Boon Mariage Parfait

Hector Tripel

Hoegaarden

Hoegaarden Grand Cru

Hopus

Houblon Chouffe IPA

Ichtegems Grand Cru

Jazzbeer Drums

Julius

Jupiler Blue

Jupiler Red

Jupiler Tauro

Kapittel Watou

Karmeliet Tripel

Kasteelbier Donker

Kriek Boon

Kwak

La Chouffe

La Trappe Dubbel*

La Trappe Tripel*

La Trappe Quadrupel*

La Trappe Witte*

Leffe 9

Leffe Blonde

Leffe Brune

Leffe Radieuse

Leffe Seizoensbier: Lente

Leffe Tripel

Leuvense Tripel

Lindemans Kriek

Lindemans Pecheresse

Maes

Malheur

Maredsous 10

Maredsous 6

Maredsous 8

Max Kriek

Moinette Brune

Mort Subite Gueuze

Mort Subite Kriek

Newtons Appelsbier

Omer

Orval

Oud Beersel Oude Geuze Vieille

Oude Geuze Boon

Overste Moeder

Palm

Palm Hopper

Poperings Hommelsbier

Ramee Ambre

Ramee Brune

Rochefort 10

Rochefort 8

Rodenbach

Saison Dupont
Schuppenboer Tripel

Sint Bernardus 12

Sint Bernardus Witte

Sint Christoffel Bier

Special Katje

St. Feuillien Saison

Steenbrugge

Stella Artois
Taras Boulba

Tempelier

Timmermanns Lambic Blanc

Timmermanns Lambic Doux

Timmermanns Lambic Kriek

Tongerlo Blond

Tongerlo Bruin
Troubadour Magma

Vedett

Vedett White

Verboden Vrucht

Vieux Temps

Vleteren Ale

Westmalle Dubbel

Westmalle Trippel

Wolf 7

Wolf 8

Zonderik Tripel

Favoritter? Jeg er svak for de kølsvarte, fruktige klosterølene: gode gamle Chimay Bleu, Sint Bernardus 12 og ikke minst fabelaktige og superlokale Blauwe Kater. Når det gjelder Cantillon Gueuze, kan du smake den møkkete kjelleren den er brygget i, men den er fortsatt knallgod. De fleste variantene av witbier/blanche (alt ettersom) jeg har vært borti har jeg ikke falt for. Timmermann Lambic Blanc er et unntak. Brugse Straffe Hendrik Tripel og Arend Tripel er utmerkede eksponenter for denne særegne tripel-kategorien (lyse, alkoholsterke, overgjærede øl). Palm Hopper byr på et etterlengtet friskt humlepreg blant all denne sødmen, og i motsetning til de fleste andre på lista, kan du ta den med deg ut i parken og drikke rett fra flaska. Verst er fortsatt Jupiler Blue, som smaker som om noen har latt en håndfull gamle, rustne mynter ligge i et glass gult vann med kullsyre over natta. Æsj, ass.

For alle praktiske formål er prosjektet over for denne omgang. I prinsippet har lista bare ti prosent av lengden den kunne hatt, men i praksis er det begrenset hvor mye mer øl som kan konsumeres i løpet av de neste fire ukene. Datatilfanget begrenser seg selv; jeg må oppsøke stadig mer spesialiserte steder for å få tak i nye ølsorter (og jeg kan ikke organisere livet mitt rundt øl (eller er det nettopp det jeg kan?)). Empiriske studier av belgiske kulturfenomener gir ikke studiepoeng. Eksamenene som faktisk gir studiepoeng er rett rundt hjørnet.

Og om bare noen få uker er det hjem til Oslo og drikke vassen Ringnes til 70 kroner halvliteren.

Hurra!

Hoeba!

Suske & Wiske skyter apekatter.

De Standaard er navnet på en av de største og – etter min ganske overflatiske vurdering – beste flamske avisene. Jeg pleier å stjele den av en av naboene mine hver lørdag. Jeg går ut fra at vedkommende abonnerer, men reiser hjem til mamma og pappa i helgene, hvorpå avisen blir liggende og forsøple oppgangen hvis ingen plukker den opp.

Fire sider om nye Sus & Wis

Nok om det. De Standaard har et stort og fint kulturbilag hver lørdag. Forrige lørdag ble seks sider viet til en tegneserieutstilling i det flamske parlamentet i Brussel. Presidenten i parlamentet, nasjonalisten Jan Peumans, hadde bedt kuratoren fjerne en tegning med en franskspråklig snakkeboble fra utstillingens plakat. Serietegneren Kamagurka ropte «politisk sensur», og trakk alle bidragene sine fra utstillingen (dette sier selvfølgelig også mye om nasjonalisme-/separatisme-/Flandern-versus-Vallonia-debatten som pågår, men det får bli tema for et annet innlegg).

For to uker siden kom De Standaard med et opptrykk av tidenes første Suske & Wiske-album – nærmest for den flamske nasjonalserien å regne. For tre uker siden hadde avisen viet fire sider til den nyeste Suske & Wiske-spinoffen Amoras. Ytterligere to uker tidligere, hadde samme avis ryddet en dobbeltside i anledning seriefiguren Sprints 75-årsdag. Og så videre.

Altså, Belgia og tegneserier er litt som Belgia og øl eller Belgia og sjokolade, men de aller fleste belgiske tegneseriene folk har hørt om kommer fra den fransktalende delen av befolkningen. Jeg nevner i fleng: Tintin, Lucky Luke, Sprint, Kvikk, Spiralis, Smurfene, Viggo.  Ikke dermed sagt at det ikke finnes flamske tegneserier som er høyst verdt å sjekke ut. Her følger en liten guide:

Suske & Wiske er blitt venn med en snakkende ape som blir kidnappet og hypnotisert av et slangemenneske.

Suske & Wiske: Som allerede nevnt, en slags flamsk nasjonaltegneserie, skapt av enmannsfabrikken Willy Vandersteen på 40-tallet en gang. Denne har visstnok alle flamlendere lest, og den handler om to unger som reiser rundt i et helikopter og finner skatter. Tegnet i den klassiske fransk-belgiske stilen, men er strengt tatt ikke helt på høyde med for eksempel Tintin.

Kona til Nero har laget belgiske vafler.

Nero: Her skjønner jeg ikke helt konseptet, men dette er også en klassiker. Den handler delvis om en gammel mann som av og til lider av vrangforestillinger. Han har en sønn som er et geni og har oppfunnet en rekke futuristiske fremkomstmidler, og han har av en eller annen grunn mange fiender. Den handler også om en detektiv. Hver historie avsluttes med at Nero samler familien og vennene sine for å spise belgiske vafler.

Jommeke med papegøye.

Jommeke: Barnevennlig klassiker om en liten gutt som har en papegøye. Denne har jeg ikke rukket å sette meg helt inn i, men den ser i alle tilfeller veldig fin og klassisk ut.

Johan slåss mot en slange og en mumie.

Rode Ridder: Eventyrepos om den «røde ridderen» Johan som reiser rundt for å jakte på monstre og redder ungpiker. Denne serien er blant de realistisk tegnede seriene til nevnte Willy Vandersteen (han har i tillegg laget en serie om en cowboy, men den har jeg ikke sjekket ut). Den er ganske streit, men ganske kul også.

Den gylne stuntmann.

Jerom: En av atskillige spinoffs fra Suske & Wiske. Handler om en stuntmann som kler seg i gull, kjører en atomdrevet motorsykkel sammen med en liten guttunge, og løser forskjellige oppgaver på vegne av en slags hemmelig organisasjon. Jerom har en talefeil/hjerneskade, men han har til gjengjeld overmenneskelige krefter, og er i stand til å løfte ting som er veldig tunge.

Kiekeboe: Denne er også regnet blant klassikerne, uten at jeg er helt sikker på hvorfor. Det er alltid gøy med rase- og kjønnsstereotypier, visstnok. Serien handler i alle tilfeller om en ganske usympatisk familiefar med bart og måne. Han har en stereotyp familie – en promiskuøs datter, en nerdete sønn og en «konete» kone (i den grad det er et ord). Av og til oppklarer de forbrytelser. Andre ganger oppklarer de statskupp. Ikke all verden, altså.

Urbanus må gifte seg.

Urbanus: Representerer et slags mellomsjikt mellom klassikerne og de mer moderne seriene. Første utgave kom på begynnelsen av 80-tallet, og serien er ganske løst basert på livet til tulletrubaduren Urbanus. Han har en venn som er flue, og han har to venner som er henholdsvis hodet og kroppen til en hund. Denne serien minner litt om noe av det Christopher Nielsen bedriver hjemme i gamlelandet, men er litt mer absurd. Og ”Urbanus op Uranus” er en utmerket albumtittel uansett hvordan du vrir og vender på det.

Denne tegningen taler vel ganske greit for seg selv.

Kabouter Wesley: Blant de nyere seriene i utvalget. Handler om en liten nisse som bor i en fluesopp og alltid er sint. Kabouter Wesley er ikke helt ulik danske Strid – både hva gjelder uttrykk og innhold – men den er mindre politisk og kanskje litt mer frika. Og den er ikke minst helt sinnsykt morsom!

Overvekt er alltid gøy.

Dikke Billie Walter: Nok en forholdsvis ny serie, om en ekstremt overvektig mann. Samtlige vitser spiller på Dikke Billie Walters overvekt, men serien er likevel både morsom og utseendemessig dritlekker.

Det er alt jeg har rukket å gjøre meg opp en mening om hittil. Her følger noen eksempler på «artige» rasestereotypier.

Kinesisk utenrikspolitikk 2

Gjesteprofessor Jiang lignet på Gangnam style, men han kunne lære oss mange ting vi ikke visste om Kina. For eksempel at det ikke var Colombus som oppdaget Amerika (vi vet jo selvfølgelig at Leiv Eriksson kom Colombus i forkjøpet), men trolig den kinesiske munken Hui Sen­­ – kanskje så tidlig som i det femte århundret etter Kristus.

For øvrig handlet det om kinesisk-latinamerikanske relasjoner, og Latin-Amerikas strategisk viktige potensial for å demme opp for US-amerikansk imperialisme, og dermed oppnå fred på jord. Det kinesiske fotballaget er en nasjonal skam, og kinesiske offiserer reiser til Amerika for å lære forsvaret i andre land å spille militærmarsjer. «Pandabjørnen og tukanen burde gi hverandre en klem», sa gjesteprofessor Jiang, og viste fram et photoshoppet bilde der Kristusstatuen og Den kinesiske mur sto side om side.


Ifølge sangen er det ni millioner sykler i Beijing, men nok om Kina: Det er mange sykler her også. Dette er sannsynligvis en av verdens tryggeste byer, sa de da vi kom, og den eneste forbrytelsen du står i reell fare for å bli utsatt for, er sykkeltyveri. Ifølge de belgiske studentene (de samme studentene som reiser hjem til mamma og pappa hver helg for å få klærne sine vasket, hører på Captain Jack og kaster opp på fortauet midt i uka) finnes det en uskreven studentregel som går ut på at hvis du kommer over en ulåst sykkel, så er den din. Politiet på sin side, inndrar sykler som står ulåst, eller som har stått låst på samme sted veldig lenge, og donerer dem til et selskap som leier dem ut tilbake til studentene.

Den lokale studentavisa kunne forrige uke, i et sjeldent oppegående øyeblikk, melde om at den enorme, underjordiske sykkelparkeringsplassen­­ – som koster kommunen 40 000 euro hver måned­­ – til enhver tid ikke huser mer enn 20 sykler, til tross for at den har kapasitet til over 500. Det er ikke overraskende at syklene ikke er å finne der, for de er faen meg overalt ellers. Og da begynner vi å nærme oss et slags poeng: Det er trangt her.

Sett bort fra syklene: De fleste fortauene rommer i utgangspunktet ikke stort mer enn én person i bredden, og de driver og graver i gatene overalt. Avfallshåndteringssystemet går ut på søppelposene ikke skal plasseres i søppeldunker eller konteinere, men­­ – nettopp­­ – på fortauet (mellom klokka fem og sju om morgenen på den dagen som er angitt i avfallskalenderen alle er forpliktet å gjøre seg kjent med. Avfallshåndteringen er for øvrig vel verdt en parentes: Det finnes sju kategorier avfall, og hvis du har kastet feil type i søppel i feil pose, risikerer du bot; det samme gjelder hvis du legger posen på fortauet utenom det angitte tidsrommet mellom klokka fem og sju om morgenen, i den grad dette fører til at unger bruker den som fotball­­ – eventuelt at kråkene begynner å spise av den­­ – sånn at den sprekker).

Og det er ingen som kommer godt ut av det: Det er en slitsom by å være fotgjenger i; det er en slitsom by å sykle i; det er en slitsom by å kjøre i (sies det i hvert fall – alt er enveiskjørt); det er en slitsom by å ta bussen (Da jeg bodde i et ombygd kloster litt utenfor byen, tok det en halvtime å gå inn til sentrum. Bussen brukte et kvarter).

Bysykler, skulle de hatt. Alt er mye bedre i Oslo (neida).

We're gonna kick the burger to the moon!

12. mars

Våren varte ikke lenger enn fire dager; fra nærmere 20 grader, vindstille og skyfri himmel, ble det plutselig snøstorm, belgierne gikk på trynet når de prøvde å sykle, ingen hadde skikkelige vinterklær, alle gikk rundt og var i dårlig humør, og ikke minst: Jeg har foreløpig ingen utsikter til endelig å få kvitta meg med de jævla vinterskoene. Så smeltet snøen, og det gikk tilbake til bare å være kaldt og surt.

In Bruges

Så er det med andre ord ingen grunn til å ha hjemlengsel. Særlig ikke når jeg får besøk hjemmefra, av tre voksne menn som tar bilder av hvert eneste glass de får servert. Internett har for øvrig skjønt at jeg bor i Belgia, og at jeg er over gjennomsnittlig interessert i Norge, så nå driver Face stadig og spør meg på nederlandsk om ikke jeg vil dra på ferie til Norge for å fluefiske i norske fjorder. Ja vel.

Også er det sånn at jeg har med meg litt av Norge til den store verden. For i utlandet er det ikke unaturlig at man treffer en del utlendinger, og da er det nesten umulig å unngå at vi snakker om landene vi kommer fra. Det går delvis ut på at jeg mobber de andre fordi de har lite penger, delvis på at vi krangler om hvem som har best øl (der har jeg ikke mye å bidra med), og blir sjokkert over hvor mye/lite den koster.

Men det skjer også en viss kulturutveksling på et mer seriøst nivå, og her følger en liste over de norske kulturuttrykkene jeg hittil har delt med verden:

• Ja vi elsker (ja, du leste riktig: Norges nasjonalsang)
• Griegs pianokonsert i a-moll.
• Hun jenta som hadde med seg trekkspill på Idol-audition og ble furten da hun ikke kom videre.
• Det første kvarteret av Flåklypa Grand Prix (så gidder de stort sett ikke mer).
• Svartmetall, representert ved Mayhem som stikker et spyd gjennom hodet til en gris.
• Kick the burger (en forholdsvis ukjent perle, og sannsynligvis norgeshistoriens pinligste tv-øyeblikk. Du kan klikke her hvis du ikke har hatt gleden av å oppleve dette).
• The Aller Værste (man kan ikke bare vise fram tøys heller)
• Og sist, men ikke minst, Nasjonal vedkveld på NRK.

Ikke overraskende var det sistnevnte som slo best an blant utlendingene.

Kinesisk utenrikspolitikk

Sånn ser vinterskoene mine ut.

 «Tenk på øl», sa professor Pang, og jeg svarte «Tsingtao», og det er det eneste jeg har hatt å bidra med så langt i dette kurset.

Faget heter «China and global politics» og jeg har nettop lært at det var tyskerne som lærte kineserne å brygge øl: Tsingtao var en tysk koloni som ikke tilbakefalt til Kina men ble gitt til erkefienden Japan under oppgjøret etter første verdenskrig, og det er én av grunnene til at Kina har følt seg mobbet og ekskludert fra det internasjonale samfunnet helt siden begynnelsen av forrige århundre.

Stigma.

Det har stort sett vært kaldt og surt og ganske jævlig helt siden jeg kom hit — når det ikke har regnet eller blåst, så har det snødd, og jeg lot de varme klærne bli i Norge. Dagen før jeg dro hjemmefra snødde det 10-15 centimeter i Oslo, og da jeg reiste, hadde jeg på meg vintersko som gaper som Pacman. Planen var å kaste dem med det samme jeg landet på kontinentet. Så langt har jeg ikke kommet ennå.

Uansett: Kaldt og surt og jævlig var det også den dagen da jeg lærte om mobbeofferet Kina. Så jeg gikk til Pangea: Ikke det forhistoriske kontintentet som i en periode omfattet alt landareal i verden, men en slags kafé eller fritidsklubb, der du for en symbolsk medlemsontingent får en oransje kopp som tillater deg å forsyne deg med så mye gratis te eller kaffe du vil (om sistnevnte kan det sies at du — avhengig av hvem av de frivillige i baren som har laget den — i verste fall får det du betaler for, og i beste fall en helt drekkandes kopp kaffe).

Øl

Skulle noen for øvrig ønske å trekke parallellen til nevnte forhistoriske kontinent enda lenger — og samtidig være spydig på fritidsklubben Pangeas bekostning — kunne vedkommende spurt om Belgia i sin tid var en øy langt, langt utenfor kysten til Pangea, for den eneste nasjonaliteten du kan være helt sikker på at du aldri treffer på fritidsklubben ved samme navn er belgiere. Men det er en digresjon.

Jeg satt altså på Pangea og drakk en kopp kaffe (og denne gangen fikk jeg dessverre akkurat det jeg betalte for), og leste en artikkel som reiste tvil om hvorvidt det er meningsfylt å snakke om nasjonen som en analytisk kategori, da jeg plutselig havna på De Blauwe Kater, etter å ha møtt en ganske forvirra og bortkommen italiener, som nettopp hadde ankommet byen, og som for øvrig aldri hadde hørt uttrykket «spaghetti-western». Og hvilket besøk på De Blauwe Kater er vel fullendt før du har drukket en Blauwe Kater?

Den var sterkere enn jeg hadde trodd, så jeg må innrømme at jeg gikk på en liten smell, men herregud i svarte helvete, så godt den smakte: Som pakistansk mango, med hint av smått overmodne druer og stjernestøv drysset fra engler og enhjørninger! Ord strekker ikke til.

Mere øl

Og denne uka kom sola til Belgia, og det ble norsk sommer. Jeg har vært utlending i en måned, har rukket å drikke Alpaïde, Barbar, Bellevue Kriek, Bruges Blanche, Chimay Bleu, Chimay Rouge, Chimay Tripel, La Chouffe, Duvel, Floreffe Meilleure, Giesbaargs Muurken, Grimbergen, Hoegaarden, Hopus, Jupiler Blue, Jupiler Red, Karmeliet Tripel, Kasteelbier Donker, Kriek Boon, Kwak, Leffe blonde, Leffe brune, Lindemans Kriek, Maes, Max Kriek, Omer, Orval, Rochefort 8, Rochefort 10, Rodenbach, Saison Dupont, Sint Bernardus 12, Stella Artois, La Trappe Dubbel, Vedett, Westmalle Dubbel, Westmalle Tripel og noen til som jeg for øyeblikket ikke husker navnet på, og håper at jeg snart kan befri vinterskoene mine fra sine lidelser.

Og det er jo ikke verst.

Barneskolen

Middag på Alma.

Det er kanskje en klisjé, men den er nesten umulig å komme utenom: De små forskjellene. For eksempel Alma, det lokale motstykket til SiOs studentkafeer. Maten smaker omtrent det samme (det vil si dritt), men Alma har tre åpenbare fordeler fremfor SiO:

1. Alt er billigere
2. Du får ubegrenset (!) påfyll av pommes frites
3. Du kan kjøpe øl der

Over til de større forskjellene: Det er mye jeg liker ved hvordan saker og ting er organisert på Blindern, og det er mye jeg, om ikke liker, så i alle fall er blitt veldig vant til. For eksempel at det er fullt mulig å utebli fra alle forelesningene i løpet av et semester, ta skippertaket fra helvete og prestere langt over gjennomsnittet på eksamen. Ansvar for egen læring, kalte de det på videregående, selv om det aldri ble praktisert den gang.

Og jeg liker kandidatnummeret. Så blir det ikke som på ungdomsskolen der alle læreplanmålene i praksis kunne vært erstattet med «å bli likt av læreren». For ikke å nevne at det finnes rutiner for å ta eksamen på nytt hvis man blir syk, og for å klage hvis man føler seg urettmessig vurdert.

For dem som bryr seg om avisdesign: Sånn ser forsida (!) til Belgias svar på Universitas ut.

I lys av de sånn sett ganske ryddige forholdene på Blindern, føles det å komme til Katholieke Universiteit Leuven som å være tilbake på barneskolen: Her er deltagelse i timen — og i noen tilfeller oppmøte — en del av karaktergrunnlaget. Her sjekker professoren at alle har lest leksene. Her signerer man alle innleveringer med fullt navn. Her er hovedregelen muntlig eksamen uten sensor.

SV-fakultetet.

Og hvis du blir syk på eksamensdagen, eller vil klage på karakteren eller gjennomføringen av eksamen, finnes det ingen regler som regulerer dette. Det finnes derimot en såkalt ombudsmann, hvis oppgave er å megle mellom studenten og professoren, og i beste fall — går jeg ut fra — forhandle seg frem til en ny eksamen.

Når det er sagt: Barneskolen — rent bortsett fra mangelen på sensor, kandidatnummer og skikkelig klageadgang; det er bare tull — har sine fordeler, og den helt åpenbart viktigste er at obligatorisk oppmøte og lekselesing tvinger frem heltidsstudenten: Det er rett og slett ganske begrenset hvor mye tid du har til å drive med alt mulig annet. Og så vidt jeg husker, var vi stort sett heltidselever på barneskolen, så det gir mening.

Avslutingsvis kan det nevnes — i den grad man skal bry seg om sånne kåringer — at Universitetet i Oslo ifølge Times Higher Education ikke er blant verdens 200 beste universiteter, mens Katholieke Universiteit Leuven ligger på 58. plass.

Det merkes.

Kinesisk nyttårsaften

Kommunebyråkratiet.

Hun jobber på utlendingskontoret i kommunen, men har åpenbart aldri hørt om EØS eller Schengen, for hun leter etter et stempel i passet mitt, noe som kan bekrefte at jeg har lov til å være her, selv om jeg sier flere ganger at det er ingen passkontroll mellom Norge og EU, og man trenger ikke visum for å reise hit, men hun spør en kollega, og hun spør en kollega til, og hun fortsetter å lete i passet og klø seg i hodet og taste på dataen sin.

Det sies at man er pålagt å melde sin ankomst til kommunebyråkratiet idet man flytter til Leuven, men i løpet av våren regner jeg med å få bekreftet at et sånt pålegg, i den grad det håndheves, er i strid med prinsippet om fri flyt av mennesker innenfor EU. På utlendingskontorets venterom spiller de «Piano Man» av Billy Joel, og selv om jeg egentlig ikke er noen stor tilhenger av allsang, ser jeg at akkurat den funker ganske godt til det formålet.

Party like it's year of the rabbit!

For noen uker siden, nærmere bestemt på kinesiske nyttårsaften, var jeg på en fest. Og den åpenbare fordelen fordelen ved kinesisk nyttårsaften, er at i motsetning til europeisk nyttårsaften — som alle alltid har kjempehøye forventninger til, og som derfor alltid blir skikkelig døvt — har ingen kjempehøye forventninger til kinesisk nyttårsaften (det måtte i så fall være kineserne), og derfor blir det skikkelig kult.

Relevans for teksten? Nei.

Så er det en kjensgjerning at utrivelige opplevelser blir til gode historier og omvendt, men jeg skal prøve å nevne noen stikkord: Kineserne hadde en diger gryte som sto på plata og småkokte hele kvelden, og med jevne mellomrom slang de oppi reker, kjøttboller, kinakål og svinestrimler. Japanerne hadde tatt med hjemmelaget sushi, og sang kjenningsmelodier fra Miyazaki-filmer. Ett eller annet sted på internett finnes det en video av meg som prøver å rekonstruere dansen vi lagde til «Billie Jean» i en av dansetimene til Drude i førsteklasse på Nissen. Og ja, et stykke utpå kvelden sang vi altså «Piano Man».

Et par uker senere var jeg på en ny fest i den samme leiligheten, men denne gangen med nesten bare belgiere, og da noen satte på Captain Jack (ironisk nok finnes det en Billy Joel-sang som heter Captain Jack, fant jeg ut da jeg skrev dette, men jeg sikter altså til den tyske eurodance-duoen ved samme navn, som gjorde seg gjeldende på siste halvdel av 1990-tallet), ble alle helt i fyr og flamme.

Jeg sier ikke mer.

ØLØLØLØLØLØLØLØLØL!

Alle tradisjonelle, flamske byer er organisert rundt et stort torg, ifølge dem som har peiling på den slags. I Leuven heter dette torget Grote Markt, som rett og slett betyr «stort torg». Ett kvartal bortenfor Grote Markt finner du Oude Markt, som forutsigbart nok betyr «gammelt torg», som fremstår som en trivelig, avslappet møteplass på dagtid.

Men på kveldstid ligner Oude Markt på Danskebåten, og turistindustrien her i byen prøver å markedsføre plassen som Europas lengste bar. Den lokale legenden vil ha det til at dersom du drikker en Duvel på hvert av de 36 serveringsstedene som finnes på Oude Markt, så vil du se en rosa elefant løpe over torget. Den teorien har jeg ingen planer om å teste, men ikke først og fremst på grunn av de helsemessige farene knyttet til å konsumere øl tilsvarende èn liter ren alkohol på én og samme kveld.

Jeg hører noe som tramper ... Uaææh! Rosa elefanter!

Hangout for ølnørder (og jazz- og bluesentusiaster)

Nei, forrige gang jeg var i Belgia, kom jeg over en ølforretning som hevdet å føre alle 1200 belgiske ølsorter (og jeg er ikke mer kildekritisk enn at jeg betrakter en belgisk ølbutikk som en troverdig kilde til informasjon om hvor mange ølsorter som finnes i Belgia), og jeg satte meg det kanskje ambisiøse målet å drikke alle i løpet av dette halvåret.

Den ambisjonen måtte jeg nedjustere ganske fort. For hvordan i helvete er det meninga at jeg skal komme meg gjennom 1200 øltyper når alle stedene bare serverer Stella, Hoegaarden og Leffe? Når alle østeuropeerne jeg henger med uansett bare drikker Stella fordi det er billigst, og ikke gidder å bli med meg dit ølnørdene vanker?

Når dét er sagt, har jeg rukket å prøve ut noe sånt som 10-15 øltyper jeg aldri hadde hørt om før. Her følger et lite utdrag av ting jeg ikke tror du finner hjemme (og jeg må bare beklage at bildematerialet ikke er fyldigere; jeg er ennå ikke så multimedial (sosialmedial?) at jeg instinktivt tar bilde av all maten og drikka jeg får i meg):

Godkjent!

Rodenbach: Rød og syrlig. Minner om ett eller annet jeg fikk av faren min forleden, men ikke like ekstrem. Godkjent!

De Konninck: Seriøst? Er dette belgisk? Det smaker som Ringnes! Æsj …

Desperados: Blandet med tequila. Smaker rusbrus og ganske jævlig, egentlig. Viste seg ved nærmere ettersyn å være fransk, ikke belgisk, så det var egentlig bare bortkastet.

Hurra!

Jupiler Blue: Dette må faktisk være den kjipeste ølen jeg har smakt noensinne ...

Omer: Smakfull, lett og behagelig blonde. Knall!

St. Bernardus 12: Nå begynner det faen meg å ligne på noe! Best så langt.

Fortsettelse følger, får jeg vel nesten si ...

Eksportartikkelen Stella Artois brygges i Leuven, og det er folka som bor her visstnok veldig stolte av, uten at jeg kan skjønne at de skulle ha noen grunn til det.

Kinesisk vanntortur

Apartheid. Institusjonalisert gjennom nesten utallige organisasjoner som eksisterer bare for å sørge for at den internasjonale studentmassen aldri trenger å kjede seg, og viktigere: aldri trenger å møte et medlem av lokalbefolkningen. Begrunnet med en stadig gjentatt påstand om at belgierne er et lukket og innadvendt folkeslag, som det er vanskelig å komme tett innpå.

I løpet av tre dager i Belgia hadde jeg rukket fremføre «Fairytale», jeg hadde imponert den lokale grekeren ved å fortelle hvor mange penger jeg tjener på et dagsverk i Aftenposten (halvparten av hva en greker med anstendig utdannelse tjener i måneden (!), visstnok), og jeg hadde omsider fått skikkelig opplæring i hvordan man bruker et vannklosett.

Men jeg hadde altså ennå til gode å møte en belgier.

Sånn skal det altså gjøres.

Det siste er riktignok ikke helt sant. Den guidete omvisningen i byen dagen etter ankomst ble ledet av en belgisk student, og hun hadde et ark der det sto skrevet historiske fakta om de forskjellige gatene, plassene og bygningene, men hun syntes det var såpass slitsomt å lese at hun heller fortalte om hvilke gater som var kameraovervåket, der man følgelig måtte passe seg for å gjøre dumme ting på fylla, og hva slags bøter den som fant det for godt å drikke, urinere eller kaste opp på offentlig sted kunne vente seg.

Historien bak denne bygningen, kunne ikke vår belgiske guide fortelle oss. Hun kunne derimot informere om at dersom du er full og prøver å klatre på fasaden, kan du i beste fall få bot, og i verste fall dø.

Begrepet «midtukeledelse» er blitt brukt i forbindelse med en av Norges største aviser, og innebar en kritikk av en sjefredaktør som bodde 1000 kilometer unna redaksjonen han ledet, men som slang innom kontoret noen dager i midten av uka for å lede staben. På samme måte er det kanskje rimelig å kalle den gjennomsnittlige belgiske studenten i Leuven en midtukestudent.

Saken er nemlig den at hver fredag, så fort siste forelesning for uka er over, reiser alle belgiere hjem til mamma og pappa, for å spise skikkelig mat, for å leke med barndomsvennene sine, og for å få klærne sine vasket. Dette innebærer at litt utpå kveldinga på en hvilken som helst alminnelig ukedag, ligner Leuven på Torggata, lørdag kveld, med tenåringer som ramler og spyr og griner og synger folkelige sanger, mens på lørdag kveld er det stille og rolig, og på søndag er det nesten ikke folk å spore opp i byen.

Etter å ha tilbrakt mindre enn 40 timer på dette rommet,
vasket jeg meg ut og leverte tilbake nøkkelen.

Korridoren fra helvete.

Pent på utsiden ...

Uansett: Det var stort sett dette segmentet av den leuvenske studentmassen, har jeg inntrykk av, som befolket Wisteria, et digert gammelt kloster, beliggende i en park i Heverleee like vest for Leuven, nyrenovert og ombygd til studentboliger. I en fire meter høy korridor av betong og mur, med kjøkken, bad og femten soverom, der dørene var tynne og hadde store glipper på undersiden og lufteventiler, trodde jeg at jeg skulle komme til å tilbringe nettene de neste fem månedene, der hver gang noen åpnet, lukket eller låste en dør, tordnet det som i villeste helvete, og hver gang noen førte en samtale i korridoren, på kjøkkenet, eller på sine egne rom for den saks skyld, føltes det som de sto bøyd over senga mi og ropte meg inn i ørene, og det føltes som kinesisk vanntortur, der hvert smell kjentes høyere og høyere og mer og mer smertefullt, og det var et jævla mareritt.

Så, det fantes ikke egentlig noe annet alternativ enn å flytte ut igjen, og etter to uker som hjemløs - og ja, jeg følte meg som en boms hver gang jeg dro baggene mine fra det ene stusslige rommet til det andre - har jeg innsett at jeg er for gammel, har for behagelige vaner, og ikke minst for mange penger, til å drive og dele dusj med andre mennesker.

Jeg har, forhåpentligvis, endt opp i en liten loftleilighet i Tiensestraat, som påfallende nok ble ledig fordi foreldrene til belgieren som bodde her hadde flyttet til USA et halvt år tidligere, og han savnet mamma og pappa så mye at han måtte skynde seg og flytte etter.

Men jeg er fremme nå, altså.