Kinesisk vanntortur

Apartheid. Institusjonalisert gjennom nesten utallige organisasjoner som eksisterer bare for å sørge for at den internasjonale studentmassen aldri trenger å kjede seg, og viktigere: aldri trenger å møte et medlem av lokalbefolkningen. Begrunnet med en stadig gjentatt påstand om at belgierne er et lukket og innadvendt folkeslag, som det er vanskelig å komme tett innpå.

I løpet av tre dager i Belgia hadde jeg rukket fremføre «Fairytale», jeg hadde imponert den lokale grekeren ved å fortelle hvor mange penger jeg tjener på et dagsverk i Aftenposten (halvparten av hva en greker med anstendig utdannelse tjener i måneden (!), visstnok), og jeg hadde omsider fått skikkelig opplæring i hvordan man bruker et vannklosett.

Men jeg hadde altså ennå til gode å møte en belgier.

Sånn skal det altså gjøres.

Det siste er riktignok ikke helt sant. Den guidete omvisningen i byen dagen etter ankomst ble ledet av en belgisk student, og hun hadde et ark der det sto skrevet historiske fakta om de forskjellige gatene, plassene og bygningene, men hun syntes det var såpass slitsomt å lese at hun heller fortalte om hvilke gater som var kameraovervåket, der man følgelig måtte passe seg for å gjøre dumme ting på fylla, og hva slags bøter den som fant det for godt å drikke, urinere eller kaste opp på offentlig sted kunne vente seg.

Historien bak denne bygningen, kunne ikke vår belgiske guide fortelle oss. Hun kunne derimot informere om at dersom du er full og prøver å klatre på fasaden, kan du i beste fall få bot, og i verste fall dø.

Begrepet «midtukeledelse» er blitt brukt i forbindelse med en av Norges største aviser, og innebar en kritikk av en sjefredaktør som bodde 1000 kilometer unna redaksjonen han ledet, men som slang innom kontoret noen dager i midten av uka for å lede staben. På samme måte er det kanskje rimelig å kalle den gjennomsnittlige belgiske studenten i Leuven en midtukestudent.

Saken er nemlig den at hver fredag, så fort siste forelesning for uka er over, reiser alle belgiere hjem til mamma og pappa, for å spise skikkelig mat, for å leke med barndomsvennene sine, og for å få klærne sine vasket. Dette innebærer at litt utpå kveldinga på en hvilken som helst alminnelig ukedag, ligner Leuven på Torggata, lørdag kveld, med tenåringer som ramler og spyr og griner og synger folkelige sanger, mens på lørdag kveld er det stille og rolig, og på søndag er det nesten ikke folk å spore opp i byen.

Etter å ha tilbrakt mindre enn 40 timer på dette rommet,
vasket jeg meg ut og leverte tilbake nøkkelen.

Korridoren fra helvete.

Pent på utsiden ...

Uansett: Det var stort sett dette segmentet av den leuvenske studentmassen, har jeg inntrykk av, som befolket Wisteria, et digert gammelt kloster, beliggende i en park i Heverleee like vest for Leuven, nyrenovert og ombygd til studentboliger. I en fire meter høy korridor av betong og mur, med kjøkken, bad og femten soverom, der dørene var tynne og hadde store glipper på undersiden og lufteventiler, trodde jeg at jeg skulle komme til å tilbringe nettene de neste fem månedene, der hver gang noen åpnet, lukket eller låste en dør, tordnet det som i villeste helvete, og hver gang noen førte en samtale i korridoren, på kjøkkenet, eller på sine egne rom for den saks skyld, føltes det som de sto bøyd over senga mi og ropte meg inn i ørene, og det føltes som kinesisk vanntortur, der hvert smell kjentes høyere og høyere og mer og mer smertefullt, og det var et jævla mareritt.

Så, det fantes ikke egentlig noe annet alternativ enn å flytte ut igjen, og etter to uker som hjemløs - og ja, jeg følte meg som en boms hver gang jeg dro baggene mine fra det ene stusslige rommet til det andre - har jeg innsett at jeg er for gammel, har for behagelige vaner, og ikke minst for mange penger, til å drive og dele dusj med andre mennesker.

Jeg har, forhåpentligvis, endt opp i en liten loftleilighet i Tiensestraat, som påfallende nok ble ledig fordi foreldrene til belgieren som bodde her hadde flyttet til USA et halvt år tidligere, og han savnet mamma og pappa så mye at han måtte skynde seg og flytte etter.

Men jeg er fremme nå, altså.