Kinesisk utenrikspolitikk 2

Gjesteprofessor Jiang lignet på Gangnam style, men han kunne lære oss mange ting vi ikke visste om Kina. For eksempel at det ikke var Colombus som oppdaget Amerika (vi vet jo selvfølgelig at Leiv Eriksson kom Colombus i forkjøpet), men trolig den kinesiske munken Hui Sen­­ – kanskje så tidlig som i det femte århundret etter Kristus.

For øvrig handlet det om kinesisk-latinamerikanske relasjoner, og Latin-Amerikas strategisk viktige potensial for å demme opp for US-amerikansk imperialisme, og dermed oppnå fred på jord. Det kinesiske fotballaget er en nasjonal skam, og kinesiske offiserer reiser til Amerika for å lære forsvaret i andre land å spille militærmarsjer. «Pandabjørnen og tukanen burde gi hverandre en klem», sa gjesteprofessor Jiang, og viste fram et photoshoppet bilde der Kristusstatuen og Den kinesiske mur sto side om side.


Ifølge sangen er det ni millioner sykler i Beijing, men nok om Kina: Det er mange sykler her også. Dette er sannsynligvis en av verdens tryggeste byer, sa de da vi kom, og den eneste forbrytelsen du står i reell fare for å bli utsatt for, er sykkeltyveri. Ifølge de belgiske studentene (de samme studentene som reiser hjem til mamma og pappa hver helg for å få klærne sine vasket, hører på Captain Jack og kaster opp på fortauet midt i uka) finnes det en uskreven studentregel som går ut på at hvis du kommer over en ulåst sykkel, så er den din. Politiet på sin side, inndrar sykler som står ulåst, eller som har stått låst på samme sted veldig lenge, og donerer dem til et selskap som leier dem ut tilbake til studentene.

Den lokale studentavisa kunne forrige uke, i et sjeldent oppegående øyeblikk, melde om at den enorme, underjordiske sykkelparkeringsplassen­­ – som koster kommunen 40 000 euro hver måned­­ – til enhver tid ikke huser mer enn 20 sykler, til tross for at den har kapasitet til over 500. Det er ikke overraskende at syklene ikke er å finne der, for de er faen meg overalt ellers. Og da begynner vi å nærme oss et slags poeng: Det er trangt her.

Sett bort fra syklene: De fleste fortauene rommer i utgangspunktet ikke stort mer enn én person i bredden, og de driver og graver i gatene overalt. Avfallshåndteringssystemet går ut på søppelposene ikke skal plasseres i søppeldunker eller konteinere, men­­ – nettopp­­ – på fortauet (mellom klokka fem og sju om morgenen på den dagen som er angitt i avfallskalenderen alle er forpliktet å gjøre seg kjent med. Avfallshåndteringen er for øvrig vel verdt en parentes: Det finnes sju kategorier avfall, og hvis du har kastet feil type i søppel i feil pose, risikerer du bot; det samme gjelder hvis du legger posen på fortauet utenom det angitte tidsrommet mellom klokka fem og sju om morgenen, i den grad dette fører til at unger bruker den som fotball­­ – eventuelt at kråkene begynner å spise av den­­ – sånn at den sprekker).

Og det er ingen som kommer godt ut av det: Det er en slitsom by å være fotgjenger i; det er en slitsom by å sykle i; det er en slitsom by å kjøre i (sies det i hvert fall – alt er enveiskjørt); det er en slitsom by å ta bussen (Da jeg bodde i et ombygd kloster litt utenfor byen, tok det en halvtime å gå inn til sentrum. Bussen brukte et kvarter).

Bysykler, skulle de hatt. Alt er mye bedre i Oslo (neida).