Hoeba!

Suske & Wiske skyter apekatter.

De Standaard er navnet på en av de største og – etter min ganske overflatiske vurdering – beste flamske avisene. Jeg pleier å stjele den av en av naboene mine hver lørdag. Jeg går ut fra at vedkommende abonnerer, men reiser hjem til mamma og pappa i helgene, hvorpå avisen blir liggende og forsøple oppgangen hvis ingen plukker den opp.

Fire sider om nye Sus & Wis

Nok om det. De Standaard har et stort og fint kulturbilag hver lørdag. Forrige lørdag ble seks sider viet til en tegneserieutstilling i det flamske parlamentet i Brussel. Presidenten i parlamentet, nasjonalisten Jan Peumans, hadde bedt kuratoren fjerne en tegning med en franskspråklig snakkeboble fra utstillingens plakat. Serietegneren Kamagurka ropte «politisk sensur», og trakk alle bidragene sine fra utstillingen (dette sier selvfølgelig også mye om nasjonalisme-/separatisme-/Flandern-versus-Vallonia-debatten som pågår, men det får bli tema for et annet innlegg).

For to uker siden kom De Standaard med et opptrykk av tidenes første Suske & Wiske-album – nærmest for den flamske nasjonalserien å regne. For tre uker siden hadde avisen viet fire sider til den nyeste Suske & Wiske-spinoffen Amoras. Ytterligere to uker tidligere, hadde samme avis ryddet en dobbeltside i anledning seriefiguren Sprints 75-årsdag. Og så videre.

Altså, Belgia og tegneserier er litt som Belgia og øl eller Belgia og sjokolade, men de aller fleste belgiske tegneseriene folk har hørt om kommer fra den fransktalende delen av befolkningen. Jeg nevner i fleng: Tintin, Lucky Luke, Sprint, Kvikk, Spiralis, Smurfene, Viggo.  Ikke dermed sagt at det ikke finnes flamske tegneserier som er høyst verdt å sjekke ut. Her følger en liten guide:

Suske & Wiske er blitt venn med en snakkende ape som blir kidnappet og hypnotisert av et slangemenneske.

Suske & Wiske: Som allerede nevnt, en slags flamsk nasjonaltegneserie, skapt av enmannsfabrikken Willy Vandersteen på 40-tallet en gang. Denne har visstnok alle flamlendere lest, og den handler om to unger som reiser rundt i et helikopter og finner skatter. Tegnet i den klassiske fransk-belgiske stilen, men er strengt tatt ikke helt på høyde med for eksempel Tintin.

Kona til Nero har laget belgiske vafler.

Nero: Her skjønner jeg ikke helt konseptet, men dette er også en klassiker. Den handler delvis om en gammel mann som av og til lider av vrangforestillinger. Han har en sønn som er et geni og har oppfunnet en rekke futuristiske fremkomstmidler, og han har av en eller annen grunn mange fiender. Den handler også om en detektiv. Hver historie avsluttes med at Nero samler familien og vennene sine for å spise belgiske vafler.

Jommeke med papegøye.

Jommeke: Barnevennlig klassiker om en liten gutt som har en papegøye. Denne har jeg ikke rukket å sette meg helt inn i, men den ser i alle tilfeller veldig fin og klassisk ut.

Johan slåss mot en slange og en mumie.

Rode Ridder: Eventyrepos om den «røde ridderen» Johan som reiser rundt for å jakte på monstre og redder ungpiker. Denne serien er blant de realistisk tegnede seriene til nevnte Willy Vandersteen (han har i tillegg laget en serie om en cowboy, men den har jeg ikke sjekket ut). Den er ganske streit, men ganske kul også.

Den gylne stuntmann.

Jerom: En av atskillige spinoffs fra Suske & Wiske. Handler om en stuntmann som kler seg i gull, kjører en atomdrevet motorsykkel sammen med en liten guttunge, og løser forskjellige oppgaver på vegne av en slags hemmelig organisasjon. Jerom har en talefeil/hjerneskade, men han har til gjengjeld overmenneskelige krefter, og er i stand til å løfte ting som er veldig tunge.

Kiekeboe: Denne er også regnet blant klassikerne, uten at jeg er helt sikker på hvorfor. Det er alltid gøy med rase- og kjønnsstereotypier, visstnok. Serien handler i alle tilfeller om en ganske usympatisk familiefar med bart og måne. Han har en stereotyp familie – en promiskuøs datter, en nerdete sønn og en «konete» kone (i den grad det er et ord). Av og til oppklarer de forbrytelser. Andre ganger oppklarer de statskupp. Ikke all verden, altså.

Urbanus må gifte seg.

Urbanus: Representerer et slags mellomsjikt mellom klassikerne og de mer moderne seriene. Første utgave kom på begynnelsen av 80-tallet, og serien er ganske løst basert på livet til tulletrubaduren Urbanus. Han har en venn som er flue, og han har to venner som er henholdsvis hodet og kroppen til en hund. Denne serien minner litt om noe av det Christopher Nielsen bedriver hjemme i gamlelandet, men er litt mer absurd. Og ”Urbanus op Uranus” er en utmerket albumtittel uansett hvordan du vrir og vender på det.

Denne tegningen taler vel ganske greit for seg selv.

Kabouter Wesley: Blant de nyere seriene i utvalget. Handler om en liten nisse som bor i en fluesopp og alltid er sint. Kabouter Wesley er ikke helt ulik danske Strid – både hva gjelder uttrykk og innhold – men den er mindre politisk og kanskje litt mer frika. Og den er ikke minst helt sinnsykt morsom!

Overvekt er alltid gøy.

Dikke Billie Walter: Nok en forholdsvis ny serie, om en ekstremt overvektig mann. Samtlige vitser spiller på Dikke Billie Walters overvekt, men serien er likevel både morsom og utseendemessig dritlekker.

Det er alt jeg har rukket å gjøre meg opp en mening om hittil. Her følger noen eksempler på «artige» rasestereotypier.