Kinesisk nyttårsaften

Kommunebyråkratiet.

Hun jobber på utlendingskontoret i kommunen, men har åpenbart aldri hørt om EØS eller Schengen, for hun leter etter et stempel i passet mitt, noe som kan bekrefte at jeg har lov til å være her, selv om jeg sier flere ganger at det er ingen passkontroll mellom Norge og EU, og man trenger ikke visum for å reise hit, men hun spør en kollega, og hun spør en kollega til, og hun fortsetter å lete i passet og klø seg i hodet og taste på dataen sin.

Det sies at man er pålagt å melde sin ankomst til kommunebyråkratiet idet man flytter til Leuven, men i løpet av våren regner jeg med å få bekreftet at et sånt pålegg, i den grad det håndheves, er i strid med prinsippet om fri flyt av mennesker innenfor EU. På utlendingskontorets venterom spiller de «Piano Man» av Billy Joel, og selv om jeg egentlig ikke er noen stor tilhenger av allsang, ser jeg at akkurat den funker ganske godt til det formålet.

Party like it's year of the rabbit!

For noen uker siden, nærmere bestemt på kinesiske nyttårsaften, var jeg på en fest. Og den åpenbare fordelen fordelen ved kinesisk nyttårsaften, er at i motsetning til europeisk nyttårsaften — som alle alltid har kjempehøye forventninger til, og som derfor alltid blir skikkelig døvt — har ingen kjempehøye forventninger til kinesisk nyttårsaften (det måtte i så fall være kineserne), og derfor blir det skikkelig kult.

Relevans for teksten? Nei.

Så er det en kjensgjerning at utrivelige opplevelser blir til gode historier og omvendt, men jeg skal prøve å nevne noen stikkord: Kineserne hadde en diger gryte som sto på plata og småkokte hele kvelden, og med jevne mellomrom slang de oppi reker, kjøttboller, kinakål og svinestrimler. Japanerne hadde tatt med hjemmelaget sushi, og sang kjenningsmelodier fra Miyazaki-filmer. Ett eller annet sted på internett finnes det en video av meg som prøver å rekonstruere dansen vi lagde til «Billie Jean» i en av dansetimene til Drude i førsteklasse på Nissen. Og ja, et stykke utpå kvelden sang vi altså «Piano Man».

Et par uker senere var jeg på en ny fest i den samme leiligheten, men denne gangen med nesten bare belgiere, og da noen satte på Captain Jack (ironisk nok finnes det en Billy Joel-sang som heter Captain Jack, fant jeg ut da jeg skrev dette, men jeg sikter altså til den tyske eurodance-duoen ved samme navn, som gjorde seg gjeldende på siste halvdel av 1990-tallet), ble alle helt i fyr og flamme.

Jeg sier ikke mer.