Kinesisk utenrikspolitikk

Sånn ser vinterskoene mine ut.

 «Tenk på øl», sa professor Pang, og jeg svarte «Tsingtao», og det er det eneste jeg har hatt å bidra med så langt i dette kurset.

Faget heter «China and global politics» og jeg har nettop lært at det var tyskerne som lærte kineserne å brygge øl: Tsingtao var en tysk koloni som ikke tilbakefalt til Kina men ble gitt til erkefienden Japan under oppgjøret etter første verdenskrig, og det er én av grunnene til at Kina har følt seg mobbet og ekskludert fra det internasjonale samfunnet helt siden begynnelsen av forrige århundre.

Stigma.

Det har stort sett vært kaldt og surt og ganske jævlig helt siden jeg kom hit — når det ikke har regnet eller blåst, så har det snødd, og jeg lot de varme klærne bli i Norge. Dagen før jeg dro hjemmefra snødde det 10-15 centimeter i Oslo, og da jeg reiste, hadde jeg på meg vintersko som gaper som Pacman. Planen var å kaste dem med det samme jeg landet på kontinentet. Så langt har jeg ikke kommet ennå.

Uansett: Kaldt og surt og jævlig var det også den dagen da jeg lærte om mobbeofferet Kina. Så jeg gikk til Pangea: Ikke det forhistoriske kontintentet som i en periode omfattet alt landareal i verden, men en slags kafé eller fritidsklubb, der du for en symbolsk medlemsontingent får en oransje kopp som tillater deg å forsyne deg med så mye gratis te eller kaffe du vil (om sistnevnte kan det sies at du — avhengig av hvem av de frivillige i baren som har laget den — i verste fall får det du betaler for, og i beste fall en helt drekkandes kopp kaffe).

Øl

Skulle noen for øvrig ønske å trekke parallellen til nevnte forhistoriske kontinent enda lenger — og samtidig være spydig på fritidsklubben Pangeas bekostning — kunne vedkommende spurt om Belgia i sin tid var en øy langt, langt utenfor kysten til Pangea, for den eneste nasjonaliteten du kan være helt sikker på at du aldri treffer på fritidsklubben ved samme navn er belgiere. Men det er en digresjon.

Jeg satt altså på Pangea og drakk en kopp kaffe (og denne gangen fikk jeg dessverre akkurat det jeg betalte for), og leste en artikkel som reiste tvil om hvorvidt det er meningsfylt å snakke om nasjonen som en analytisk kategori, da jeg plutselig havna på De Blauwe Kater, etter å ha møtt en ganske forvirra og bortkommen italiener, som nettopp hadde ankommet byen, og som for øvrig aldri hadde hørt uttrykket «spaghetti-western». Og hvilket besøk på De Blauwe Kater er vel fullendt før du har drukket en Blauwe Kater?

Den var sterkere enn jeg hadde trodd, så jeg må innrømme at jeg gikk på en liten smell, men herregud i svarte helvete, så godt den smakte: Som pakistansk mango, med hint av smått overmodne druer og stjernestøv drysset fra engler og enhjørninger! Ord strekker ikke til.

Mere øl

Og denne uka kom sola til Belgia, og det ble norsk sommer. Jeg har vært utlending i en måned, har rukket å drikke Alpaïde, Barbar, Bellevue Kriek, Bruges Blanche, Chimay Bleu, Chimay Rouge, Chimay Tripel, La Chouffe, Duvel, Floreffe Meilleure, Giesbaargs Muurken, Grimbergen, Hoegaarden, Hopus, Jupiler Blue, Jupiler Red, Karmeliet Tripel, Kasteelbier Donker, Kriek Boon, Kwak, Leffe blonde, Leffe brune, Lindemans Kriek, Maes, Max Kriek, Omer, Orval, Rochefort 8, Rochefort 10, Rodenbach, Saison Dupont, Sint Bernardus 12, Stella Artois, La Trappe Dubbel, Vedett, Westmalle Dubbel, Westmalle Tripel og noen til som jeg for øyeblikket ikke husker navnet på, og håper at jeg snart kan befri vinterskoene mine fra sine lidelser.

Og det er jo ikke verst.