Kinesisk utenrikspolitikk 2

Gjesteprofessor Jiang lignet på Gangnam style, men han kunne lære oss mange ting vi ikke visste om Kina. For eksempel at det ikke var Colombus som oppdaget Amerika (vi vet jo selvfølgelig at Leiv Eriksson kom Colombus i forkjøpet), men trolig den kinesiske munken Hui Sen­­ – kanskje så tidlig som i det femte århundret etter Kristus.

For øvrig handlet det om kinesisk-latinamerikanske relasjoner, og Latin-Amerikas strategisk viktige potensial for å demme opp for US-amerikansk imperialisme, og dermed oppnå fred på jord. Det kinesiske fotballaget er en nasjonal skam, og kinesiske offiserer reiser til Amerika for å lære forsvaret i andre land å spille militærmarsjer. «Pandabjørnen og tukanen burde gi hverandre en klem», sa gjesteprofessor Jiang, og viste fram et photoshoppet bilde der Kristusstatuen og Den kinesiske mur sto side om side.


Ifølge sangen er det ni millioner sykler i Beijing, men nok om Kina: Det er mange sykler her også. Dette er sannsynligvis en av verdens tryggeste byer, sa de da vi kom, og den eneste forbrytelsen du står i reell fare for å bli utsatt for, er sykkeltyveri. Ifølge de belgiske studentene (de samme studentene som reiser hjem til mamma og pappa hver helg for å få klærne sine vasket, hører på Captain Jack og kaster opp på fortauet midt i uka) finnes det en uskreven studentregel som går ut på at hvis du kommer over en ulåst sykkel, så er den din. Politiet på sin side, inndrar sykler som står ulåst, eller som har stått låst på samme sted veldig lenge, og donerer dem til et selskap som leier dem ut tilbake til studentene.

Den lokale studentavisa kunne forrige uke, i et sjeldent oppegående øyeblikk, melde om at den enorme, underjordiske sykkelparkeringsplassen­­ – som koster kommunen 40 000 euro hver måned­­ – til enhver tid ikke huser mer enn 20 sykler, til tross for at den har kapasitet til over 500. Det er ikke overraskende at syklene ikke er å finne der, for de er faen meg overalt ellers. Og da begynner vi å nærme oss et slags poeng: Det er trangt her.

Sett bort fra syklene: De fleste fortauene rommer i utgangspunktet ikke stort mer enn én person i bredden, og de driver og graver i gatene overalt. Avfallshåndteringssystemet går ut på søppelposene ikke skal plasseres i søppeldunker eller konteinere, men­­ – nettopp­­ – på fortauet (mellom klokka fem og sju om morgenen på den dagen som er angitt i avfallskalenderen alle er forpliktet å gjøre seg kjent med. Avfallshåndteringen er for øvrig vel verdt en parentes: Det finnes sju kategorier avfall, og hvis du har kastet feil type i søppel i feil pose, risikerer du bot; det samme gjelder hvis du legger posen på fortauet utenom det angitte tidsrommet mellom klokka fem og sju om morgenen, i den grad dette fører til at unger bruker den som fotball­­ – eventuelt at kråkene begynner å spise av den­­ – sånn at den sprekker).

Og det er ingen som kommer godt ut av det: Det er en slitsom by å være fotgjenger i; det er en slitsom by å sykle i; det er en slitsom by å kjøre i (sies det i hvert fall – alt er enveiskjørt); det er en slitsom by å ta bussen (Da jeg bodde i et ombygd kloster litt utenfor byen, tok det en halvtime å gå inn til sentrum. Bussen brukte et kvarter).

Bysykler, skulle de hatt. Alt er mye bedre i Oslo (neida).

We're gonna kick the burger to the moon!

12. mars

Våren varte ikke lenger enn fire dager; fra nærmere 20 grader, vindstille og skyfri himmel, ble det plutselig snøstorm, belgierne gikk på trynet når de prøvde å sykle, ingen hadde skikkelige vinterklær, alle gikk rundt og var i dårlig humør, og ikke minst: Jeg har foreløpig ingen utsikter til endelig å få kvitta meg med de jævla vinterskoene. Så smeltet snøen, og det gikk tilbake til bare å være kaldt og surt.

In Bruges

Så er det med andre ord ingen grunn til å ha hjemlengsel. Særlig ikke når jeg får besøk hjemmefra, av tre voksne menn som tar bilder av hvert eneste glass de får servert. Internett har for øvrig skjønt at jeg bor i Belgia, og at jeg er over gjennomsnittlig interessert i Norge, så nå driver Face stadig og spør meg på nederlandsk om ikke jeg vil dra på ferie til Norge for å fluefiske i norske fjorder. Ja vel.

Også er det sånn at jeg har med meg litt av Norge til den store verden. For i utlandet er det ikke unaturlig at man treffer en del utlendinger, og da er det nesten umulig å unngå at vi snakker om landene vi kommer fra. Det går delvis ut på at jeg mobber de andre fordi de har lite penger, delvis på at vi krangler om hvem som har best øl (der har jeg ikke mye å bidra med), og blir sjokkert over hvor mye/lite den koster.

Men det skjer også en viss kulturutveksling på et mer seriøst nivå, og her følger en liste over de norske kulturuttrykkene jeg hittil har delt med verden:

• Ja vi elsker (ja, du leste riktig: Norges nasjonalsang)
• Griegs pianokonsert i a-moll.
• Hun jenta som hadde med seg trekkspill på Idol-audition og ble furten da hun ikke kom videre.
• Det første kvarteret av Flåklypa Grand Prix (så gidder de stort sett ikke mer).
• Svartmetall, representert ved Mayhem som stikker et spyd gjennom hodet til en gris.
• Kick the burger (en forholdsvis ukjent perle, og sannsynligvis norgeshistoriens pinligste tv-øyeblikk. Du kan klikke her hvis du ikke har hatt gleden av å oppleve dette).
• The Aller Værste (man kan ikke bare vise fram tøys heller)
• Og sist, men ikke minst, Nasjonal vedkveld på NRK.

Ikke overraskende var det sistnevnte som slo best an blant utlendingene.

Kinesisk utenrikspolitikk

Sånn ser vinterskoene mine ut.

 «Tenk på øl», sa professor Pang, og jeg svarte «Tsingtao», og det er det eneste jeg har hatt å bidra med så langt i dette kurset.

Faget heter «China and global politics» og jeg har nettop lært at det var tyskerne som lærte kineserne å brygge øl: Tsingtao var en tysk koloni som ikke tilbakefalt til Kina men ble gitt til erkefienden Japan under oppgjøret etter første verdenskrig, og det er én av grunnene til at Kina har følt seg mobbet og ekskludert fra det internasjonale samfunnet helt siden begynnelsen av forrige århundre.

Stigma.

Det har stort sett vært kaldt og surt og ganske jævlig helt siden jeg kom hit — når det ikke har regnet eller blåst, så har det snødd, og jeg lot de varme klærne bli i Norge. Dagen før jeg dro hjemmefra snødde det 10-15 centimeter i Oslo, og da jeg reiste, hadde jeg på meg vintersko som gaper som Pacman. Planen var å kaste dem med det samme jeg landet på kontinentet. Så langt har jeg ikke kommet ennå.

Uansett: Kaldt og surt og jævlig var det også den dagen da jeg lærte om mobbeofferet Kina. Så jeg gikk til Pangea: Ikke det forhistoriske kontintentet som i en periode omfattet alt landareal i verden, men en slags kafé eller fritidsklubb, der du for en symbolsk medlemsontingent får en oransje kopp som tillater deg å forsyne deg med så mye gratis te eller kaffe du vil (om sistnevnte kan det sies at du — avhengig av hvem av de frivillige i baren som har laget den — i verste fall får det du betaler for, og i beste fall en helt drekkandes kopp kaffe).

Øl

Skulle noen for øvrig ønske å trekke parallellen til nevnte forhistoriske kontinent enda lenger — og samtidig være spydig på fritidsklubben Pangeas bekostning — kunne vedkommende spurt om Belgia i sin tid var en øy langt, langt utenfor kysten til Pangea, for den eneste nasjonaliteten du kan være helt sikker på at du aldri treffer på fritidsklubben ved samme navn er belgiere. Men det er en digresjon.

Jeg satt altså på Pangea og drakk en kopp kaffe (og denne gangen fikk jeg dessverre akkurat det jeg betalte for), og leste en artikkel som reiste tvil om hvorvidt det er meningsfylt å snakke om nasjonen som en analytisk kategori, da jeg plutselig havna på De Blauwe Kater, etter å ha møtt en ganske forvirra og bortkommen italiener, som nettopp hadde ankommet byen, og som for øvrig aldri hadde hørt uttrykket «spaghetti-western». Og hvilket besøk på De Blauwe Kater er vel fullendt før du har drukket en Blauwe Kater?

Den var sterkere enn jeg hadde trodd, så jeg må innrømme at jeg gikk på en liten smell, men herregud i svarte helvete, så godt den smakte: Som pakistansk mango, med hint av smått overmodne druer og stjernestøv drysset fra engler og enhjørninger! Ord strekker ikke til.

Mere øl

Og denne uka kom sola til Belgia, og det ble norsk sommer. Jeg har vært utlending i en måned, har rukket å drikke Alpaïde, Barbar, Bellevue Kriek, Bruges Blanche, Chimay Bleu, Chimay Rouge, Chimay Tripel, La Chouffe, Duvel, Floreffe Meilleure, Giesbaargs Muurken, Grimbergen, Hoegaarden, Hopus, Jupiler Blue, Jupiler Red, Karmeliet Tripel, Kasteelbier Donker, Kriek Boon, Kwak, Leffe blonde, Leffe brune, Lindemans Kriek, Maes, Max Kriek, Omer, Orval, Rochefort 8, Rochefort 10, Rodenbach, Saison Dupont, Sint Bernardus 12, Stella Artois, La Trappe Dubbel, Vedett, Westmalle Dubbel, Westmalle Tripel og noen til som jeg for øyeblikket ikke husker navnet på, og håper at jeg snart kan befri vinterskoene mine fra sine lidelser.

Og det er jo ikke verst.

Barneskolen

Middag på Alma.

Det er kanskje en klisjé, men den er nesten umulig å komme utenom: De små forskjellene. For eksempel Alma, det lokale motstykket til SiOs studentkafeer. Maten smaker omtrent det samme (det vil si dritt), men Alma har tre åpenbare fordeler fremfor SiO:

1. Alt er billigere
2. Du får ubegrenset (!) påfyll av pommes frites
3. Du kan kjøpe øl der

Over til de større forskjellene: Det er mye jeg liker ved hvordan saker og ting er organisert på Blindern, og det er mye jeg, om ikke liker, så i alle fall er blitt veldig vant til. For eksempel at det er fullt mulig å utebli fra alle forelesningene i løpet av et semester, ta skippertaket fra helvete og prestere langt over gjennomsnittet på eksamen. Ansvar for egen læring, kalte de det på videregående, selv om det aldri ble praktisert den gang.

Og jeg liker kandidatnummeret. Så blir det ikke som på ungdomsskolen der alle læreplanmålene i praksis kunne vært erstattet med «å bli likt av læreren». For ikke å nevne at det finnes rutiner for å ta eksamen på nytt hvis man blir syk, og for å klage hvis man føler seg urettmessig vurdert.

For dem som bryr seg om avisdesign: Sånn ser forsida (!) til Belgias svar på Universitas ut.

I lys av de sånn sett ganske ryddige forholdene på Blindern, føles det å komme til Katholieke Universiteit Leuven som å være tilbake på barneskolen: Her er deltagelse i timen — og i noen tilfeller oppmøte — en del av karaktergrunnlaget. Her sjekker professoren at alle har lest leksene. Her signerer man alle innleveringer med fullt navn. Her er hovedregelen muntlig eksamen uten sensor.

SV-fakultetet.

Og hvis du blir syk på eksamensdagen, eller vil klage på karakteren eller gjennomføringen av eksamen, finnes det ingen regler som regulerer dette. Det finnes derimot en såkalt ombudsmann, hvis oppgave er å megle mellom studenten og professoren, og i beste fall — går jeg ut fra — forhandle seg frem til en ny eksamen.

Når det er sagt: Barneskolen — rent bortsett fra mangelen på sensor, kandidatnummer og skikkelig klageadgang; det er bare tull — har sine fordeler, og den helt åpenbart viktigste er at obligatorisk oppmøte og lekselesing tvinger frem heltidsstudenten: Det er rett og slett ganske begrenset hvor mye tid du har til å drive med alt mulig annet. Og så vidt jeg husker, var vi stort sett heltidselever på barneskolen, så det gir mening.

Avslutingsvis kan det nevnes — i den grad man skal bry seg om sånne kåringer — at Universitetet i Oslo ifølge Times Higher Education ikke er blant verdens 200 beste universiteter, mens Katholieke Universiteit Leuven ligger på 58. plass.

Det merkes.