Kinesisk nyttårsaften

Kommunebyråkratiet.

Hun jobber på utlendingskontoret i kommunen, men har åpenbart aldri hørt om EØS eller Schengen, for hun leter etter et stempel i passet mitt, noe som kan bekrefte at jeg har lov til å være her, selv om jeg sier flere ganger at det er ingen passkontroll mellom Norge og EU, og man trenger ikke visum for å reise hit, men hun spør en kollega, og hun spør en kollega til, og hun fortsetter å lete i passet og klø seg i hodet og taste på dataen sin.

Det sies at man er pålagt å melde sin ankomst til kommunebyråkratiet idet man flytter til Leuven, men i løpet av våren regner jeg med å få bekreftet at et sånt pålegg, i den grad det håndheves, er i strid med prinsippet om fri flyt av mennesker innenfor EU. På utlendingskontorets venterom spiller de «Piano Man» av Billy Joel, og selv om jeg egentlig ikke er noen stor tilhenger av allsang, ser jeg at akkurat den funker ganske godt til det formålet.

Party like it's year of the rabbit!

For noen uker siden, nærmere bestemt på kinesiske nyttårsaften, var jeg på en fest. Og den åpenbare fordelen fordelen ved kinesisk nyttårsaften, er at i motsetning til europeisk nyttårsaften — som alle alltid har kjempehøye forventninger til, og som derfor alltid blir skikkelig døvt — har ingen kjempehøye forventninger til kinesisk nyttårsaften (det måtte i så fall være kineserne), og derfor blir det skikkelig kult.

Relevans for teksten? Nei.

Så er det en kjensgjerning at utrivelige opplevelser blir til gode historier og omvendt, men jeg skal prøve å nevne noen stikkord: Kineserne hadde en diger gryte som sto på plata og småkokte hele kvelden, og med jevne mellomrom slang de oppi reker, kjøttboller, kinakål og svinestrimler. Japanerne hadde tatt med hjemmelaget sushi, og sang kjenningsmelodier fra Miyazaki-filmer. Ett eller annet sted på internett finnes det en video av meg som prøver å rekonstruere dansen vi lagde til «Billie Jean» i en av dansetimene til Drude i førsteklasse på Nissen. Og ja, et stykke utpå kvelden sang vi altså «Piano Man».

Et par uker senere var jeg på en ny fest i den samme leiligheten, men denne gangen med nesten bare belgiere, og da noen satte på Captain Jack (ironisk nok finnes det en Billy Joel-sang som heter Captain Jack, fant jeg ut da jeg skrev dette, men jeg sikter altså til den tyske eurodance-duoen ved samme navn, som gjorde seg gjeldende på siste halvdel av 1990-tallet), ble alle helt i fyr og flamme.

Jeg sier ikke mer.

ØLØLØLØLØLØLØLØLØL!

Alle tradisjonelle, flamske byer er organisert rundt et stort torg, ifølge dem som har peiling på den slags. I Leuven heter dette torget Grote Markt, som rett og slett betyr «stort torg». Ett kvartal bortenfor Grote Markt finner du Oude Markt, som forutsigbart nok betyr «gammelt torg», som fremstår som en trivelig, avslappet møteplass på dagtid.

Men på kveldstid ligner Oude Markt på Danskebåten, og turistindustrien her i byen prøver å markedsføre plassen som Europas lengste bar. Den lokale legenden vil ha det til at dersom du drikker en Duvel på hvert av de 36 serveringsstedene som finnes på Oude Markt, så vil du se en rosa elefant løpe over torget. Den teorien har jeg ingen planer om å teste, men ikke først og fremst på grunn av de helsemessige farene knyttet til å konsumere øl tilsvarende èn liter ren alkohol på én og samme kveld.

Jeg hører noe som tramper ... Uaææh! Rosa elefanter!

Hangout for ølnørder (og jazz- og bluesentusiaster)

Nei, forrige gang jeg var i Belgia, kom jeg over en ølforretning som hevdet å føre alle 1200 belgiske ølsorter (og jeg er ikke mer kildekritisk enn at jeg betrakter en belgisk ølbutikk som en troverdig kilde til informasjon om hvor mange ølsorter som finnes i Belgia), og jeg satte meg det kanskje ambisiøse målet å drikke alle i løpet av dette halvåret.

Den ambisjonen måtte jeg nedjustere ganske fort. For hvordan i helvete er det meninga at jeg skal komme meg gjennom 1200 øltyper når alle stedene bare serverer Stella, Hoegaarden og Leffe? Når alle østeuropeerne jeg henger med uansett bare drikker Stella fordi det er billigst, og ikke gidder å bli med meg dit ølnørdene vanker?

Når dét er sagt, har jeg rukket å prøve ut noe sånt som 10-15 øltyper jeg aldri hadde hørt om før. Her følger et lite utdrag av ting jeg ikke tror du finner hjemme (og jeg må bare beklage at bildematerialet ikke er fyldigere; jeg er ennå ikke så multimedial (sosialmedial?) at jeg instinktivt tar bilde av all maten og drikka jeg får i meg):

Godkjent!

Rodenbach: Rød og syrlig. Minner om ett eller annet jeg fikk av faren min forleden, men ikke like ekstrem. Godkjent!

De Konninck: Seriøst? Er dette belgisk? Det smaker som Ringnes! Æsj …

Desperados: Blandet med tequila. Smaker rusbrus og ganske jævlig, egentlig. Viste seg ved nærmere ettersyn å være fransk, ikke belgisk, så det var egentlig bare bortkastet.

Hurra!

Jupiler Blue: Dette må faktisk være den kjipeste ølen jeg har smakt noensinne ...

Omer: Smakfull, lett og behagelig blonde. Knall!

St. Bernardus 12: Nå begynner det faen meg å ligne på noe! Best så langt.

Fortsettelse følger, får jeg vel nesten si ...

Eksportartikkelen Stella Artois brygges i Leuven, og det er folka som bor her visstnok veldig stolte av, uten at jeg kan skjønne at de skulle ha noen grunn til det.

Kinesisk vanntortur

Apartheid. Institusjonalisert gjennom nesten utallige organisasjoner som eksisterer bare for å sørge for at den internasjonale studentmassen aldri trenger å kjede seg, og viktigere: aldri trenger å møte et medlem av lokalbefolkningen. Begrunnet med en stadig gjentatt påstand om at belgierne er et lukket og innadvendt folkeslag, som det er vanskelig å komme tett innpå.

I løpet av tre dager i Belgia hadde jeg rukket fremføre «Fairytale», jeg hadde imponert den lokale grekeren ved å fortelle hvor mange penger jeg tjener på et dagsverk i Aftenposten (halvparten av hva en greker med anstendig utdannelse tjener i måneden (!), visstnok), og jeg hadde omsider fått skikkelig opplæring i hvordan man bruker et vannklosett.

Men jeg hadde altså ennå til gode å møte en belgier.

Sånn skal det altså gjøres.

Det siste er riktignok ikke helt sant. Den guidete omvisningen i byen dagen etter ankomst ble ledet av en belgisk student, og hun hadde et ark der det sto skrevet historiske fakta om de forskjellige gatene, plassene og bygningene, men hun syntes det var såpass slitsomt å lese at hun heller fortalte om hvilke gater som var kameraovervåket, der man følgelig måtte passe seg for å gjøre dumme ting på fylla, og hva slags bøter den som fant det for godt å drikke, urinere eller kaste opp på offentlig sted kunne vente seg.

Historien bak denne bygningen, kunne ikke vår belgiske guide fortelle oss. Hun kunne derimot informere om at dersom du er full og prøver å klatre på fasaden, kan du i beste fall få bot, og i verste fall dø.

Begrepet «midtukeledelse» er blitt brukt i forbindelse med en av Norges største aviser, og innebar en kritikk av en sjefredaktør som bodde 1000 kilometer unna redaksjonen han ledet, men som slang innom kontoret noen dager i midten av uka for å lede staben. På samme måte er det kanskje rimelig å kalle den gjennomsnittlige belgiske studenten i Leuven en midtukestudent.

Saken er nemlig den at hver fredag, så fort siste forelesning for uka er over, reiser alle belgiere hjem til mamma og pappa, for å spise skikkelig mat, for å leke med barndomsvennene sine, og for å få klærne sine vasket. Dette innebærer at litt utpå kveldinga på en hvilken som helst alminnelig ukedag, ligner Leuven på Torggata, lørdag kveld, med tenåringer som ramler og spyr og griner og synger folkelige sanger, mens på lørdag kveld er det stille og rolig, og på søndag er det nesten ikke folk å spore opp i byen.

Etter å ha tilbrakt mindre enn 40 timer på dette rommet,
vasket jeg meg ut og leverte tilbake nøkkelen.

Korridoren fra helvete.

Pent på utsiden ...

Uansett: Det var stort sett dette segmentet av den leuvenske studentmassen, har jeg inntrykk av, som befolket Wisteria, et digert gammelt kloster, beliggende i en park i Heverleee like vest for Leuven, nyrenovert og ombygd til studentboliger. I en fire meter høy korridor av betong og mur, med kjøkken, bad og femten soverom, der dørene var tynne og hadde store glipper på undersiden og lufteventiler, trodde jeg at jeg skulle komme til å tilbringe nettene de neste fem månedene, der hver gang noen åpnet, lukket eller låste en dør, tordnet det som i villeste helvete, og hver gang noen førte en samtale i korridoren, på kjøkkenet, eller på sine egne rom for den saks skyld, føltes det som de sto bøyd over senga mi og ropte meg inn i ørene, og det føltes som kinesisk vanntortur, der hvert smell kjentes høyere og høyere og mer og mer smertefullt, og det var et jævla mareritt.

Så, det fantes ikke egentlig noe annet alternativ enn å flytte ut igjen, og etter to uker som hjemløs - og ja, jeg følte meg som en boms hver gang jeg dro baggene mine fra det ene stusslige rommet til det andre - har jeg innsett at jeg er for gammel, har for behagelige vaner, og ikke minst for mange penger, til å drive og dele dusj med andre mennesker.

Jeg har, forhåpentligvis, endt opp i en liten loftleilighet i Tiensestraat, som påfallende nok ble ledig fordi foreldrene til belgieren som bodde her hadde flyttet til USA et halvt år tidligere, og han savnet mamma og pappa så mye at han måtte skynde seg og flytte etter.

Men jeg er fremme nå, altså.