Empiriske studier av belgiske kulturfenomener: Metodiske problemstillinger

Så sitter jeg her med en liste over 120 ølsorter. Alle er konsumert i løpet av de siste fire månedene, i tilstrekkelig store kvanta til at jeg har kunnet gjøre meg opp en mening om dem.

Nummer 120

I ettertid har enkelte av ølsortene på lista vist seg å være franske eller nederlandske. Dette skaper et metodisk dilemma. Prosjektbeskrivelsen lyder «Empiriske studier av belgiske kulturfenomener», men på den annen side: Jeg handlet i god tro om at de var belgiske da jeg drakk dem. Samtidig kan det senere vise seg at flere av oppføringene på lista ikke kommer fra Belgia.

Jeg har latt alle bli stående. De er – om jeg liker det eller ikke – en del av datainnsamlingsprosessen. Den må dokumenteres. I den grad jeg er klar over at en øl på lista ikke er belgisk, er den markert med en asterisk. Det får være godt nok.

Datainnsamlingen har foregått etter følgende prinsipp: I den grad jeg har umiddelbar tilgang på en øl jeg ikke har drukket før, skal jeg ikke drikke en øl jeg har drukket før. Det har ved flere anledninger satt meg i den situasjonen at jeg må drikke øl som med all sannsynlighet er helt uinteressant, eller til og med ufyselig, på bekostning av velkjent og kanskje til og med kjempegod øl. Slike ofre må man ta.

Den noe tvilsomme æren av å bli nummer 120 tilfalt Affligem Tripel. Den var
helt ålreit.

Her er lista:

Achel Extra Bruin
Achel Tripel
Affligem Tripel

Apaïde Blond

Arend Tripel

Barbar

Bellevue Gueuze

Bellevue Kriek

Boon Kriek

Bourgogne des Flandres

Broeder Jacob

Bruges Blanche

Brugs Tarwelbiel

Brugse Straffe Hendrik Quadrupel

Brugse Straffe Hendrik Tripel

Brugse Tripel

Brugse Zot Blond

Brugse Zot Bruin

Bush

Cantillon Gueze

Chimay Bleu

Chimay Rouge

Chimay Triple

Corsendonk Blond

Corsendonk Bruin

Cuvees des Trolls

De Blauwe Kater

De Koninck

Delirium Tremens

Desperados*

Deugniet

Duivelsbier

Duvel

Duvel Tripel Hop

Floreffe Meilleure

Giesbaargs Muurken

Gildenbier

Gouden Carolus Tripel

Grimbergen Dubbel

Gueuze Boon Mariage Parfait

Hector Tripel

Hoegaarden

Hoegaarden Grand Cru

Hopus

Houblon Chouffe IPA

Ichtegems Grand Cru

Jazzbeer Drums

Julius

Jupiler Blue

Jupiler Red

Jupiler Tauro

Kapittel Watou

Karmeliet Tripel

Kasteelbier Donker

Kriek Boon

Kwak

La Chouffe

La Trappe Dubbel*

La Trappe Tripel*

La Trappe Quadrupel*

La Trappe Witte*

Leffe 9

Leffe Blonde

Leffe Brune

Leffe Radieuse

Leffe Seizoensbier: Lente

Leffe Tripel

Leuvense Tripel

Lindemans Kriek

Lindemans Pecheresse

Maes

Malheur

Maredsous 10

Maredsous 6

Maredsous 8

Max Kriek

Moinette Brune

Mort Subite Gueuze

Mort Subite Kriek

Newtons Appelsbier

Omer

Orval

Oud Beersel Oude Geuze Vieille

Oude Geuze Boon

Overste Moeder

Palm

Palm Hopper

Poperings Hommelsbier

Ramee Ambre

Ramee Brune

Rochefort 10

Rochefort 8

Rodenbach

Saison Dupont
Schuppenboer Tripel

Sint Bernardus 12

Sint Bernardus Witte

Sint Christoffel Bier

Special Katje

St. Feuillien Saison

Steenbrugge

Stella Artois
Taras Boulba

Tempelier

Timmermanns Lambic Blanc

Timmermanns Lambic Doux

Timmermanns Lambic Kriek

Tongerlo Blond

Tongerlo Bruin
Troubadour Magma

Vedett

Vedett White

Verboden Vrucht

Vieux Temps

Vleteren Ale

Westmalle Dubbel

Westmalle Trippel

Wolf 7

Wolf 8

Zonderik Tripel

Favoritter? Jeg er svak for de kølsvarte, fruktige klosterølene: gode gamle Chimay Bleu, Sint Bernardus 12 og ikke minst fabelaktige og superlokale Blauwe Kater. Når det gjelder Cantillon Gueuze, kan du smake den møkkete kjelleren den er brygget i, men den er fortsatt knallgod. De fleste variantene av witbier/blanche (alt ettersom) jeg har vært borti har jeg ikke falt for. Timmermann Lambic Blanc er et unntak. Brugse Straffe Hendrik Tripel og Arend Tripel er utmerkede eksponenter for denne særegne tripel-kategorien (lyse, alkoholsterke, overgjærede øl). Palm Hopper byr på et etterlengtet friskt humlepreg blant all denne sødmen, og i motsetning til de fleste andre på lista, kan du ta den med deg ut i parken og drikke rett fra flaska. Verst er fortsatt Jupiler Blue, som smaker som om noen har latt en håndfull gamle, rustne mynter ligge i et glass gult vann med kullsyre over natta. Æsj, ass.

For alle praktiske formål er prosjektet over for denne omgang. I prinsippet har lista bare ti prosent av lengden den kunne hatt, men i praksis er det begrenset hvor mye mer øl som kan konsumeres i løpet av de neste fire ukene. Datatilfanget begrenser seg selv; jeg må oppsøke stadig mer spesialiserte steder for å få tak i nye ølsorter (og jeg kan ikke organisere livet mitt rundt øl (eller er det nettopp det jeg kan?)). Empiriske studier av belgiske kulturfenomener gir ikke studiepoeng. Eksamenene som faktisk gir studiepoeng er rett rundt hjørnet.

Og om bare noen få uker er det hjem til Oslo og drikke vassen Ringnes til 70 kroner halvliteren.

Hurra!

Hoeba!

Suske & Wiske skyter apekatter.

De Standaard er navnet på en av de største og – etter min ganske overflatiske vurdering – beste flamske avisene. Jeg pleier å stjele den av en av naboene mine hver lørdag. Jeg går ut fra at vedkommende abonnerer, men reiser hjem til mamma og pappa i helgene, hvorpå avisen blir liggende og forsøple oppgangen hvis ingen plukker den opp.

Fire sider om nye Sus & Wis

Nok om det. De Standaard har et stort og fint kulturbilag hver lørdag. Forrige lørdag ble seks sider viet til en tegneserieutstilling i det flamske parlamentet i Brussel. Presidenten i parlamentet, nasjonalisten Jan Peumans, hadde bedt kuratoren fjerne en tegning med en franskspråklig snakkeboble fra utstillingens plakat. Serietegneren Kamagurka ropte «politisk sensur», og trakk alle bidragene sine fra utstillingen (dette sier selvfølgelig også mye om nasjonalisme-/separatisme-/Flandern-versus-Vallonia-debatten som pågår, men det får bli tema for et annet innlegg).

For to uker siden kom De Standaard med et opptrykk av tidenes første Suske & Wiske-album – nærmest for den flamske nasjonalserien å regne. For tre uker siden hadde avisen viet fire sider til den nyeste Suske & Wiske-spinoffen Amoras. Ytterligere to uker tidligere, hadde samme avis ryddet en dobbeltside i anledning seriefiguren Sprints 75-årsdag. Og så videre.

Altså, Belgia og tegneserier er litt som Belgia og øl eller Belgia og sjokolade, men de aller fleste belgiske tegneseriene folk har hørt om kommer fra den fransktalende delen av befolkningen. Jeg nevner i fleng: Tintin, Lucky Luke, Sprint, Kvikk, Spiralis, Smurfene, Viggo.  Ikke dermed sagt at det ikke finnes flamske tegneserier som er høyst verdt å sjekke ut. Her følger en liten guide:

Suske & Wiske er blitt venn med en snakkende ape som blir kidnappet og hypnotisert av et slangemenneske.

Suske & Wiske: Som allerede nevnt, en slags flamsk nasjonaltegneserie, skapt av enmannsfabrikken Willy Vandersteen på 40-tallet en gang. Denne har visstnok alle flamlendere lest, og den handler om to unger som reiser rundt i et helikopter og finner skatter. Tegnet i den klassiske fransk-belgiske stilen, men er strengt tatt ikke helt på høyde med for eksempel Tintin.

Kona til Nero har laget belgiske vafler.

Nero: Her skjønner jeg ikke helt konseptet, men dette er også en klassiker. Den handler delvis om en gammel mann som av og til lider av vrangforestillinger. Han har en sønn som er et geni og har oppfunnet en rekke futuristiske fremkomstmidler, og han har av en eller annen grunn mange fiender. Den handler også om en detektiv. Hver historie avsluttes med at Nero samler familien og vennene sine for å spise belgiske vafler.

Jommeke med papegøye.

Jommeke: Barnevennlig klassiker om en liten gutt som har en papegøye. Denne har jeg ikke rukket å sette meg helt inn i, men den ser i alle tilfeller veldig fin og klassisk ut.

Johan slåss mot en slange og en mumie.

Rode Ridder: Eventyrepos om den «røde ridderen» Johan som reiser rundt for å jakte på monstre og redder ungpiker. Denne serien er blant de realistisk tegnede seriene til nevnte Willy Vandersteen (han har i tillegg laget en serie om en cowboy, men den har jeg ikke sjekket ut). Den er ganske streit, men ganske kul også.

Den gylne stuntmann.

Jerom: En av atskillige spinoffs fra Suske & Wiske. Handler om en stuntmann som kler seg i gull, kjører en atomdrevet motorsykkel sammen med en liten guttunge, og løser forskjellige oppgaver på vegne av en slags hemmelig organisasjon. Jerom har en talefeil/hjerneskade, men han har til gjengjeld overmenneskelige krefter, og er i stand til å løfte ting som er veldig tunge.

Kiekeboe: Denne er også regnet blant klassikerne, uten at jeg er helt sikker på hvorfor. Det er alltid gøy med rase- og kjønnsstereotypier, visstnok. Serien handler i alle tilfeller om en ganske usympatisk familiefar med bart og måne. Han har en stereotyp familie – en promiskuøs datter, en nerdete sønn og en «konete» kone (i den grad det er et ord). Av og til oppklarer de forbrytelser. Andre ganger oppklarer de statskupp. Ikke all verden, altså.

Urbanus må gifte seg.

Urbanus: Representerer et slags mellomsjikt mellom klassikerne og de mer moderne seriene. Første utgave kom på begynnelsen av 80-tallet, og serien er ganske løst basert på livet til tulletrubaduren Urbanus. Han har en venn som er flue, og han har to venner som er henholdsvis hodet og kroppen til en hund. Denne serien minner litt om noe av det Christopher Nielsen bedriver hjemme i gamlelandet, men er litt mer absurd. Og ”Urbanus op Uranus” er en utmerket albumtittel uansett hvordan du vrir og vender på det.

Denne tegningen taler vel ganske greit for seg selv.

Kabouter Wesley: Blant de nyere seriene i utvalget. Handler om en liten nisse som bor i en fluesopp og alltid er sint. Kabouter Wesley er ikke helt ulik danske Strid – både hva gjelder uttrykk og innhold – men den er mindre politisk og kanskje litt mer frika. Og den er ikke minst helt sinnsykt morsom!

Overvekt er alltid gøy.

Dikke Billie Walter: Nok en forholdsvis ny serie, om en ekstremt overvektig mann. Samtlige vitser spiller på Dikke Billie Walters overvekt, men serien er likevel både morsom og utseendemessig dritlekker.

Det er alt jeg har rukket å gjøre meg opp en mening om hittil. Her følger noen eksempler på «artige» rasestereotypier.